For ikke så lenge siden hørte jeg en mann snakke om da han var gutt og ble mobbet på skolen. Før jeg rakk å spørre engang, la han til; men det var ikke noe rart, for jeg hadde rødt hår og fregner. Som om det var en naturlig ting å skamme seg over sin genetiske predisposisjon for hud- og hår. Den lilla skammen hadde nok blitt med godt inn i voksenlivet. Men tenk om vi voksne hjelpehjernene kan være mer bevisste på å hindre overdreven skamfølelse hos barn? Og forebygge for problematisk opplevelse av utenforskap.
I Hjernelæring, og i det meste av skole- og barnevirksomhet i samfunnet, ønsker vi å holde fokus på inkludering. Alle skal være med. Og vi lærer barn til å inkludere andre barn, mens vi selv fokuserer på å inkludere hverandre som voksne. Men hvordan håndterer vi situasjoner der barn lever med annerledeshet, og hvordan snakker vi om og til barna om dette? Kan det kanskje være vanskelig å nettopp snakke om?
Annerledeshet i julen kan føles sterkt
Julen står for tur, det er tradisjoner som kommer inn i skole, barnehage, hjem, butikker og «overalt». Selv emojisene på telefonene, avatarene på snap og andre virtuelle figurer får på juleklær, utstyr og julemusikk. Dette er tradisjoner som binder oss sammen, og hvor mange av oss føler på fellesskap og ekstra sterke følelser. For de fleste gode og varme følelser. Men så er det jo også sånn at vi vet at det er en del som føler sterkere på utenforskap i tider der tradisjoner og kulturelle begivenheter skaper fellesskapsfølelse for mange.
Det er ulike grunner til at vi føler oss utenfor, selvfølgelig. Noen har erfaringer med å stenges ute, mobbing, erting. Andre er introverte og engster seg for å delta i eller skape fellesskap. Noen lever i omgivelser der det er lite fokus på tradisjoner, lite penger eller sperrer mot deltakelse i fellesskap. Noen barn har også andre rammer i livene sine som hindrer deltakelse i fellesskap som er kulturelt viktige for andre. Det er lett å tenke på religiøse forhold akkurat i jula, for eksempel kan det å feire jul være en stor høytid i noen kristne tradisjoner, mens det er forbudt i andre. Alt dette kan naturlig nok skape vanskelige følelser hos barn som kjenner på lyst til deltakelse, for eksempel sjalusi eller tristhet.
Speideren er på jakt etter felleskap (eller mangfoldskap)
Speideren i hjernen skuler etter ting den vil ha, som den ikke alltid har. Hjelpehjernene, oss voksne, kan også få ulike følelser når vi ser barn som har annerledeshet rundt seg. Vi kan for eksempel føle tristhet for de barna man selv tenker «burde» få ta del i noe så flott som jula. Det er også lett at vi tar det for gitt at en type utenforskap er verre enn andre utenforskap, uten at vi egentlig har utforsket hvordan det faktisk er for det aktuelle barnet. Det er kanskje her vi må begynne.
Barna våre er helt avhengig av at foreldre og omsorgsgivere skaper et fellesskap for å være del i det. Vi kan skape fellesskap i skolelivet, i klasserommet, i venneflokken og i gymsalen. Men er det alltid fellesskap som er nøkkelen til et rikt og godt liv? Burde vi ikke tenke på hvordan vi kan skape mangfoldskap der det å skille seg ut, være annerledes og være avvikende gis like mye verdi som det å være i fellesskapet, slik vi vanligvis tenker på det? Vi tror på det, at det skal være like fint å være introvert som ekstrovert, blond som rødhåret, fra et
Hva kan du si for å utvide det normale?
I Hjernelæring er vi opptatt av å snakke med og til barn på ulike vis som kan være hjelpsomme for dem, både i generelle og i spesielle situasjoner. Hvordan vi snakker om og håndterer annerledeshet, hvilke begreper vi bruker og hvordan vi selv tenker om det er viktig. Og kanskje er det slik at vi snakker litt lite om annerledeshet fordi vi går oss litt vill i viljen til å frata barn vanskelige følelser, og fokuserer på inkludering, uten at følelsene får hjelp. Snakk om annerledeshet bør være selvfølgelig og naturlig. Kanskje noen enkle tips på veien kan hjelpe?
- Begrepssette at noe er annerledes når barnet forteller om det; «Du har jo rødt hår og fregner du. Det er ikke så mange som har det, men moren min har det også».
- Utforske. «Føler du at det gjør deg annerledes?», og «På en god eller dårlig måte, eller begge deler»?
- Utforske følelser. «Hva føler du selv om dette som du kjenner annerledes»
- Normalisere. «Noen barn har det ikke så lett med å være annerledes, de syns det er vanskelig å skille seg ut. Da trenger de påfyll av gode følelser og tanker i Skattekista og en sterkere Den kloke».
- Akseptere. «Jeg forstår at du kjenner på å være annerledes. Og du skal få lov å føle det på den måten».
- Hjelpe. «Noen barn får for mye vond følelse i seg (skam) og det vil jeg gjerne hjelpe deg med».
Fokus på å ta hull på skammen
Og til slutt, hvordan vi møter annerledeshet som voksne er viktig for barn. Fokus kan, og kanskje bør, være på å frata barna den vanskelige skamfølelsen. Det gjør vi ved å kombinere det å kunne snakke om ting (ikke dysse det ned) på en side og å gi aksept på den andre siden. Så hvis noen sier, «Jeg feirer ikke jul. Menigheten mener det er synd og ikke lov», så kan kanskje et «Så bra! Det jo kult det også» være et viktig svar for nettopp det barnet. Jeg kjenner jeg må gå en runde eller to med meg sjøl for å holde dette fokuset, og da må kanskje du også det?
God hjernelæring!
Hjernelæring er psykologi for barn
Lag bruker for å få tilgang til 37 temaer innen psykisk helse, alle koblet mot læreplanen og spesielt tilpasset 1-4. trinn. Velkommen!
