Mobbing og utestengelse i og av sosiale grupper har dessverre funnet sted til alle tider, og skjer både i barnehage, på skole, på arbeidsplasser og sikkert også på eldresenter. Vi vet fra psykologien at holdningskampanjer fra samfunn og systemer ofte har en effekt. Dog viser det seg at effekten uteblir når kampanjen uteblir. Hva gjør vi, da?

Vi leser på NRK at så mange som 6 prosent av alle barn mobbes mer enn 2 ganger per måned. Langt høyere er nok dette tallet på mennesker som har opplevd mobbing, plagsom erting eller utestengelse i et livsløp. Selvom mobbing har skjedd i årtusener, men det er først de siste årene man har blitt klar over hvilke psykiske omkostninger dette har og kan ha for enkeltindivider.

Noen får alvorlige traumesymptomer og -lidelser. Andre kommer inn i mønstre med tilbaketrekning, sosial isolasjon og sosial engstelse, som for eksempel sees ved vegring for å gå på skolen. Mens noen barn klarer seg godt gjennom en periode med utestengelse, eller mobbing, og finner ny glede og sosial tilfredstillelse i samme eller nye vennemiljøer. Helt hvem som havner hvor etter å ha opplevd mobbing og utestengelse er vanskelig å stadfeste. Forløp og årsakssammenheng er komplekst og sammensatt. 

Siden vi vet at anti-mobbing krever kontinuitet så systemnivå så må vi jobbe systematisk over tid med det som kan bidra til å øke tilhørighet og redusere mobbing og utestengelse, følelsen av vedvarende ensomhet og dermed skolevegring. Å forstå mobbing er ikke så lett, heller ikke for fagpersoner. Hvem blir mobberen og hvem blir mobbeofferet? Selv om det er noen faktorer man vet spiller inn, som for eksempel temperament, sosial kompetanse og reguleringsferdigheter, har vi ikke noen fasitsvar. Så hvordan skal vi gripe an problemet? Skal man la barna problemløse selv? Er det vi ser en vennekonflikt eller er det utestengelse?  

Å være en hjelpehjerne
I Hjernelæring tenker vi at lærere og voksne skal være barnas hjelpehjerner. Og en måte å være hjelpehjerne på er å lære barn om hva som skjer i følelser og sosialt liv, og hvordan man kan håndtere det som skjer og gjøre ting annerledes. Å snakke om vennskap, sosialt liv, mobbing og utestengelse bør være god hjelpehjernelæring. Men hva skjer ved utestengelse? Venner og vennskap er viktige for de fleste av oss. Fra barneskolealder av søker de fleste tilhørighet i grupper av venner, og finner identitet i grupper de hører til i.

Men å være sammen flere handler også om å dele på vennskap og venner, og det kan være vanskelig. Kanskje kan man kjenne på følelse av sjalusi, eller frykt for å miste vennskap eller egen status/popularitet. Det er Vokteren som er aktivert og vil beskytte, men får overtenning, med resultat at man kan komme til å føle seg lei seg, redd eller sint. Og man kan komme til å si ting som man kanskje angrer på etterpå. På en måte for å beskytte seg selv, men som kan føre til store vansker for den man sier det til. Også hos den som blir utsatt for ordene og handlingene er det Vokteren som aktiviseres. Vokteren blir i høygir, men forteller til hjernen (og kroppen) at den skal trekke seg unna. Man kan kanskje bli så redd at man ikke klarer å si fra, og stoppe det som skjer. Hverken til de som sier ordene, til de som hører på eller til andre voksne. Mange som mobbes unngår nettopp å si fra, og forsøker heller å unngå vanskelige situasjoner. 

Hvordan snakke med barnet mobbing er en utfordring i seg selv.
Hva skal jeg si til barnet og hva skal jeg la være å si? Hvordan skal jeg starte? Og hva gjør jeg om vi kommer inn i noe vanskelig det ikke er så lett å komme ut av igjen? Eller hva om barnet begynner å gråte? Eller løpe? Eller hva om jeg selv blir berørt? 

Igjen er det ikke noen fasit på hvordan man skal snakke med verken barn eller voksne. Det er store forskjeller på hva man er komfortabel med, og hva man liker, både fra barnets og den voksnes perspektiv. Når det gjelder vanskelige samtaler, og hva som er til hjelp for barn, er det imidlertid utbredt kunnskap i fagmiljøer at når vi voksne snakker genuint og sant, er det mest til hjelp for barnet. Det betyr at vi må sette ord på vanskelige temaer og følelser, på en direkte og forståelig måte. Da kan barnet kjenne seg igjen, vi skaper rom for følelsesmessig gjenklang i barnet. Det føler seg forstått på en side, og møtt med forståelse og empati på en annen side. Det å tørre å være direkte kan også forhindre at barnet skammer seg eller føler på tabuer ved å ha vanskelige erfaringer eller følelser. 

Ofte kan det virke vanskelig å starte samtalen. Så her kommer noen mulige snakkis-startere:

1. Nå skal vi to snakke sammen 

2. Det vi skal snakke sammen om er…….!

3. Jeg vil snakke om dette, fordi…..! 

4. Når vi er ferdige å snakke sammen, så kan du……! 
   

Eksempel: snakkis med Knut som utestenges av vennene
Du fikk vite i forrige uke at Knut har blitt stengt ute fra fotballkompisgjengen over tid, og det har gått så langt at han heller ikke var invitert på vennefest. Knut har hatt en del fravær i det siste, og du har lagt merke til at han har strevd med både konsentrasjon og temperament i det siste. Han blir fort sår, og kan både reagere med stillhet eller med irritasjon og havne i konflikt. Som lærer tenker du antakelig at: jeg bør snakke med Knut! Men hvordan skal jeg starte? Hva kan jeg si? Hva trenger Knut å høre. Han kommer kanskje ikke til å si noe selv? 

Men du prøver likevel.

Samtale som bygger robusthet
-Knut, nå vil jeg snakke med deg.
-Hvorfor?
-Det vi skal snakke om vennelivet ditt. Jeg har merket at du ikke er med de andre guttene som du pleide, og jeg syns du virker til å ikke ha det bra. Jeg har tenkt på dette noen dager, og er bekymret for at du ikke har det helt bra. Jeg vet ikke åssen det er for deg, men jeg vet nok bestemt at det er vondt på en eller annen måte. Derfor vil jeg snakke med deg, for å hjelpe deg, og for at jeg skal være helt sikker på at du vet at jeg vil hjelpe deg.
-Jeg vil ikke si noe til deg.
-Det er helt greit, Knut. Men jeg vil gjerne fortelle deg noe, og når vi er ferdige, så skal vi «pakke inn» denne samtalen og du kan gå ut og være i aktivitet igjen. 
-Pakke inn?
-Ja, eller avslutte det vanskelige, og så kan vi heller hente det fra igjen en annen dag om det trengs.
-Ok!
-Knut, jeg har tenkt på om de andre guttene stenger deg ute fra venneting, og kanskje sier eller gjør ting som er vondt og ubehagelig for deg. Og at det er derfor du er mer lei deg og sint enn du har pleid å være før.
-Hm.
-Og Knut, det er helt normalt at man får vanskelige følelser når man opplever vanskelige ting.
-Nei, det er dritt.
-Ja, det er dritt. Men det er normalt å kjenne det sånn, dritt som du sier. Når man for eksempel blir utestengt. Du vet det er jo følelseshjernen som er veldig aktiv. Kanskje er du både lei deg og sint, og redd på samme tid?
-Ja. Knut gråter.
-Og det er vanlig. Og helt greit. Du vet, nå er både Speideren og Vokteren din på høygir, og kanskje alt de tenker på er hvordan livet skal bli?
-Ja.
-Og da er det ikke så mye plass til matte og norsk og skoleliv. Og Den kloke overdøves av de andre og får ikke helt plass til å hjelpe til.
-Nei.
-Du vet Knut, det er fint for hjernen og kroppen å få hjelp til å takle sånne ting i livet. Jeg skal tenke på hvordan jeg kan være til hjelp for deg og dere. Tusen takk for at du hørte på meg. Jeg vil gjerne snakke mer med deg en annen gang. Nå skal vi avslutte prat om utestengelsen. Og så skal vi prate om fotball og hvilke øvelser vi kan ha i gymmen etterpå. OK?
-Ok.
-Trenger du en klem?  

Hva kan du gjøre?
Å arbeide med elever med vanskelige erfaringer og pågående problemer er en utfordrende ting. Vi blir satt på prøve i det å tørre å være empatiske, direkte og problemløsende på samme tid. Å starte opp samtale og fokus på temaet, sammen med barnet, er en viktig start på veien til å være en anitmobbearbeidende hjelpehjerne.

Lykke til på veien videre, når du trenger å vite hvordan du jobber forebyggende i jobben din! Vi fortsetter med dette viktige temaet innimellom i tiden som kommer. Inntil da: god hjernelæring! 

Meld på nyhetsbrev