Det er et voksenansvar å møte barnets følelser og være nysgjerrig på hva som former disse. Mentalisering er skrevet om blant annet av Finn Skårderud og er et mye brukt begrep i for å forstå møtet mellom personer. Kjernen er å se bak atferden og være nysgjerrig på hva som er følelser, behov, mål, intensjoner og tanker.

I det første blogginnlegget om relasjonskompetanse lærte du om tolereansevinduet/læringsvinduet. Hvis du gjorde siste refleksjonsoppgave i innlegget oppdaget du sikkert at dine elever har ulikt toleransevindu/læringsvindu. Toleransevinduet er påvirket av tidligere erfaringer og hendelser, i tillegg til å være spesifikt for akkurat det som skjer nå. Vi skrev i forrige uke om Den tredelte hjernen og det gir mening at barns toleransevindu i utgangspunktet er smalt, men utvikles med alder og modning.

Med disse tre begrepene som bakteppe (mentalisering, læringsvindu og den tredelte hjerne) er det lettere å forstå at de minste skolebarna må ha hjelp til regulering mange ganger i løpet av en dag. Barna trenger at de voksne er deres tenkehjerne fordi barn generelt er emosjonsstyrt og trenger bistand til å tilpasse sitt følelsesuttrykk til situasjonen. På Hjernelæringsspråket snakker vi om at Den kloke (tenkehjernen) trenger hjelp av oss for å roe ned Vokteren og Speideren, for eksempel ved å bruke pust.

Vi driver alle med mentalisering hele tiden, det er det som gir oss flyten i sosiale relasjoner. Det er også helt normalt at vår evne til å mentalisere svikter innimellom. Vi blir følelsesmessig aktivert og mister derved muligheten til å se både oss selv og andre i det relasjonelle møtet. Vår evne til å mentalisere øver vi på hele livet og noen relasjonelle møter er mer krevende enn andre. Noen vil kanskje hevde at dette handler om kjemi mellom personer, men i møte med barna er det alltid den voksne som har ansvaret fordi barn gjør så godt de kan, stort sett.

Vår mentaliseringsevne blir utfordret nå under pandeminen. Vi lever alle i en tid med uforutsigbarhet og stadige nye regler vi skal forholde oss til. Dette skaper naturlig nok stress, ubehag, usikkerhet og andre små og store emosjoner. Som vi sier i Hjernelæring så kan Vokteren rope vel høyt innimellom og det blir vanskelig for Den Kloke å slippe til. Nøkkelen for å bistå barn med regulering inn i toleransevinduet er å være bevisst sin egen selvregulering. Dette handler om selvinnsikt, og dette blir vi aldri utlært på. Det er først når du selv klarer å regulere deg at du har tilgang til å regulere barnet.

Her er noen huskeregler

1. Kjenn deg selv:

   • Hva er ditt kjennetegn på at du er innenfor ditt toleransevindu?

   • Hvordan kjennes det ut inni deg når du er innenfor?

   I Hjernelæring tenker vi at dette skjer når alle figurene er i balanse. Noen stikkord er: Det er fravær av store følelser, men fremdeles er du oppmerksomt tilstede.

2. Husk hjernens tredeling

   Når vi skal regulere oss gir det god mening å tenke på hjernens oppbygning. Det vil si at vi må regulere oss nedenifra og opp. Den primitive delen (krypdyrhjernen) må få oppmerksomhet først, så kan vi få tilgang til tenkehjernen.

   Første bud er å være bevisst om våre grunnleggende behov som mat, drikke, temperatur er dekket. Vi har vel alle kjent på en viss irritasjon dersom vi er sultne. Det kan være krevende å gjøre gode refleksjoner dersom hjernens mest primitive lag er aktivert.

3. Å trigge tilgang til tenkehjernen/Den kloke

   Her har du noen tips:

   • Drikk et kaldt glass vann

   • Beveg armer og ben

   • Pust ned i magen

   • Strekk på kroppen

   • Knips med fingrene

   • Klapp i hendene

   • Ta kaldt vann i ansiktet

   • Et anker - tenk på et sted eller situasjon hvor du pleier å kjenne på ro

   • Ta et skritt tilbake, bokstavelig talt

Når du skal jobbe med barna i klasserommet

1. Å vite noe om barnas mønster og behov er sentralt

   • Sett barna/elevene i en ring og spør om de vil fortelle om når de blir lei seg eller redd.

   • Snakk også om hva de trenger når de forskjellige tingene skjer

   • Hør også litt om hvem som gi trøsten, og om noen ikke kan gi den riktige trøsten

2. Å vite noe om egne mønstre gir deg mulighet til å knipe en reaksjon før den slår ut i full blomst, altså selvregulere

   • Tenk tilbake på en situasjon med et barn/elev hvor du ble aktivert, altså reagerte mye eller nok til at du la merke til det.

   • Hva følte du, hva tenkte du, hva gjorde du? (skriv gjerne ned)

   • Hva ble resultatet av situasjonen?

   • Har du noen mønstre som du gjentar ofte?

Hjelp oss å hjelpe

Lik oss veldig gjerne på Facebook eller LinkedIn. Da får du enklere tak på tipsene vi legger ut og vi får hjelp til å spre det gode ord. To fluer i ett smekk!

Eller du kan få tipsene i innboksen din om du melder deg på mailinglisten vår